Som biskop i Bergen 1557–82 var Jens Pederssøn Skielderup sentral i gjennomføringen av reformasjonen i Norge. Mest kjent er han for sin kamp mot “affgudiske billeder” i kirkene – en kamp han førte i både ord og handling. Han er stamfar til slektene Schieldrop/Schjelderup/Skjelderup i Norge.
Ingenting er kjent om Skielderups bakgrunn og oppvekst. Albert Hatting mente han var født 1499 på Fyn av foreldrene Peder Jensen og Maren Nielsdatter, Gerhard Schøning at han var fra Jylland og at faren var bonde, moren landflyktig fra Holland. Han var nok født et stykke inn på 1500-tallet, og ut fra Absalon Pederssøns dagbok kan man slutte at han var fra Jylland.
Skielderup tok baccalaureus-graden ved universitetet i København 1544. Han tilhørte kretsen omkring teologen Niels Hemmingsen, som gjennomgikk Davids salmer med de viderekomne studentene. Skielderup studerte en periode i Wittenberg og omtales fra ca. 1550 som magister. 1549 ble han professor i fysikk; antakelig hadde han en lavere stilling fra før. Han tok baccalaureus-graden i medisin 1553 i København, og i juni 1556 ser det ut til at han tok både lisensiat- og doktorgraden i medisin i Rostock. Det nevnes titler på flere medisinske skrifter av Skielderup, men bare et lite disputasskrift er å finne i dag.
1557 ble Skielderup uventet utnevnt til biskop i Bergen, og i juni i København ble han innsatt i embetet av biskop Niels Palladius. I Bergen møtte han stiftets prester og diskuterte embetsgjerningen med dem. Senere innførte han praksisen å holde synoder med prestene, første gang 1569, da en av sakene var spørsmålet om voksfigurer og andre billedstøtter i kirkene. Det ble vedtatt at voksfigurene og de fleste støttene skulle fjernes fra domkirken. I juleuken 1570 fikk biskopen fjernet noen bilder – noe som ble tatt ille opp av byrådet. I dialogen En Christelig Underuisning aff den hellige Scrifft om huad en Christen skal holde om Affgudiske Billeder oc Stytter vdi Kirckerne redegjorde han for sitt syn. Skriftet er formet som en samtale mellom en prest og en bonde. Francis Bull betegner boken som det eneste bidrag fra Norge til den egentlige reformasjonslitteratur.
Bispeembetet var en høy stilling, men kunne også være en byrde. Handelsbyen Bergen bød på store utfordringer, og et brev fra Københavns universitet, der Skielderup får løfte om å kunne vende tilbake til sitt professorat, må være et resultat av hans tvil. Noen år senere, da han for tredje gang klager over bispeboligen, skriver han at den må bringes i orden – hvis ikke drar han tilbake til sitt fødeland, der han kunne ha det mye bedre.
Skielderup var en ansett mann. 1559 fikk han den ære å få bistå ved Frederik 2s kroning. Han gjorde også en danmarksreise 1565, for å hente arven etter faren. I København ble han gjestfritt mottatt av tidligere kolleger ved universitetet og hadde en samtale med kongen. Rostock-professoren David Chytraeus tilegnet 1578-utgaven av boken Onomasticum Theologicum (teologisk ordliste) til ham. Og i det ellers satiriske verket Die nordsche saw (Den norske so) får han det beste skussmål. Her får vi vite at Skielderup var skallet.
Skielderup var gift med Susanne Lennertsdatter, antakelig en stedatter av medisinprofessoren Peter Capeteyn, som i et brev fra 1556 kaller Skielderup for “gener” (latin for svigersønn). Paret fikk ca. 8 barn, de fleste døde som små. Datteren Adriane giftet seg 1571 med den senere stavangerbiskopen Jørgen Erikssøn, og sønnen Peder ble sogneprest i Mandal og biskop i Trondheim. 1582 døde Skielderup; fru Susanne levde til etter 1584.
Bildestriden berører mange fagfelter – historie, kirkehistorie, kunsthistorie, litteraturhistorie og idéhistorie. Skielderups teologiske synspunkter er omdiskutert: Gir hans skrift uttrykk for kalvinisme, ren lutherdom eller en mellomting? Selv om personen Jens Skielderup er uklar, engasjerer hans verk.