Bergljot Ringen, Beretning om bestemor, Beret Wold.
"Denne beretning har jeg skrevet for at kommende generasjoner skal få et lite innblikk i hennes livshistorie. I dag, i 1979, er de nesten ikke til å tro, mange av disse fortellingene. Men mye av det jeg nå skriver ned, har bestemor selv fortalt meg.
Jeg var enebarn, og allerede som lita jente fulgte jeg bestemor med stor interesse opp gjennom årene. Vi hadde den glede å gå ha henne rundt oss til jeg ble 45 år.
Hun var et bestemt menneske, men gavmild og oppofrende. Når hun begynte å fortelle fra sine barneår, og om ting hun hadde hørt fortalt selv, fra før hun kom til verden, da ble i alle fall jeg sittende stille. Utallige var hennes fortellinger, som den gang lød som eventyr for meg. Men vi vet i dag at det var den faktiske virkelighet hun fortalte om. Tiden står ikke stille, bestemor er forlengst borte, men hennes skikkelse står fremdeles lys levende for meg, 22 år etter hennes bortgang.
Mitt hjem lå 2,5 km fra hennes hjem. Min far, hennes sønn Johan Wold, drev den gang et lite landhandleri der vi bodde, og det falt derfor naturlig for henne å gjøre sine innkjøp hos oss, selv om hun gikk forbi tre andre forretninger på veien. Fremdeles ser jeg henne komme gående på vegen - kort, lubben og med en rivende fart.
Om vinteren hadde hun et svart "kast" - som de kalte det den gangen - rundt hodet. Om sommeren hadde hun et tilsvarende hvitt. På armen hadde hun en kurv til å bære varene i, den samme år etter år.
Når bestemor kom "på handel" ble det som et ekstra solstreif over hverdagen. Jeg kan aldri glemme hennes trillende latter, hastige bevegelser og treffende replikker.
Bestemors foreldre var Marit og Hans Olsen, som bodde på Stordalen, nærmere bestemt Lilleelven. Det var et lite fjellområde tilhørende Meråker. Og der strevet de til livets opphold for seg og sine. Tidene var dårlige, der som ellers i landet, rundt 1850. Folk måtte være nøysomme og sparsomme. Bruket de drev var ikke rare greiene, men med energi og arbeid gikk det ene året etter det andre.
I bakgrunnen av fjellbygda Stordalen ligger Lillefjeld, der det var gruvedrift. Dette var til stor hjelp for beboerne der oppe, og levekårene bedret seg betydelig i årene framover.
Lønnen var kr.1,- pr. dag (12 timer). Men vegen var lang, ca. 4 km hver veg. På vinterstid var det ofte mang en hard tørn opp og ned over fjellet - i storm og snøfokk - som ikke var så sjelden på den tid. Men på sommerstid opplevde man de vakreste morgenstunder en kunne ønske seg innover viddene, med blinkende tjern og all verdens ro og fred.
Men det var allikevel en lang arbeidsdag, i praksis fra kl. 5 om morgenen til kl. 21 om kvelden. Dette var umenneskelig i forhold til hvordan alt er i dag. Det var ingen fridager, ingen ferie, ingen sykmelding og ingen ekstra skilling. Men likevel måtte livet gå sin gang, da som nå. En får vel si at det er godt at en slik lang arbeidsdag er forbi.
Mine oldeforeldre, Marit og Hans Olsen, hadde fem barn, fire gutter og ei jente. Ola var den eldste, to år eldre enn bestemor Beret. Petter var to år yngre, og deretter kom Iver og John. Denne eneste jenta var oldefars hjerteknuser. Hun var ei lubben og modig lita jente.
Huset der disse fem barn levde sine barneår hadde ikke så stor plass. Det var ett rom, hvor alt skulle foregå. Inngangen var rett inn fra gårdsplassen, og ved siden av inngangsdøra gikk det ei bratt trapp opp til et lite mørkt rom. Der lagret de forskjellige produkter som skulle bearbeides til sko, klær og sengetøy, slik det var vanlig i fjellbygdene på den tid.
For oss er det ufattelig hvordan de klarte seg med slike elendige kår, men kravene var ikke større den gangen, og på den måten gikk alt, slik det måtte gå.
På vårparten, like før midnatt den 28. mars 1867, var dagen da min bestemor kom til verden. Det var bitende kaldt og snøstorm. Hans Olsen, min oldefar, var litt betenkt denne morgenen om han skulle dra til Lillefjell gruber. Oldemor var ikke helt i form, men lot bare vel og sa at han måtte dra. Et dagsverk å miste var mange penger den gangen.
Før han dro, fylte han opp med vann og ved for dagen, og gav seg avsted til arbeidet. Oldemor og Ola var i fjøset til samme tid som ellers. Dyrene fikk mat og drikke. Lillegutt var lett på foten, og gjorde mange små vendinger for sin mor. Det var til stor hjelp for henne denne dagen. For hun skulle jo ha barn, og hun hadde lagt det barnetøyet hun hadde etter førstefødte ferdig på bordet, så alt var klart.
I løpet av dagen kom et par nabokoner innom. Det var en stor lettelse for henne. Tiden gikk fortere når hun hadde noen voksne å snakke med.
Omsider kom kvelden, og oldemor og lillegutt var også ferdige i fjøset for dagen. Det var sengetid for Ola, og etter å ha spist sin porsjon grøt, krøp han under fellen.
Oldemor ble sittende på sengekanten etter å ha lest kveldsbønnen. Hun følte seg ikke særlig bra, og minuttene ble lange som timer mens hun satt og ventet på sin mann. Endelig gikk døra opp, og inn kom en hvit snømann, sliten og sulten etter en lang arbeidsdag. Men han var glad for at det ikke hadde skjedd noe mens han var borte, og at alt tilsynelatende var bra. Det viste seg snart at noe kom til å skje om ikke så lenge. Oldemor fikk store smerter etterhvert, og oldefar fikk ikke lang hviletid før han måtte ut etter hjelp.
Det var nabokona, som flere ganger hadde vært fødselshjelp der oppe i Stordalen, som ble hentet. Da oldefar kom tilbake med henne ble de møtt med skrik fra et nyfødt barn. Samtidig gråt også lille Ola, som hadde våknet av alt det nye som hadde skjedd. Men alt hadde gått normalt for seg, og ei lita, lubben jente med lange, lyse krøller var kommet til verden. Denne jenta ble min bestemor, som jeg nå vil fortelle mer om..."
Utarbeidet til slekstreff Wold, 24. - 25. juni 1995.