Ulvsvåg 12

g 2 1788 m CAROLINA MARGRETHA OLSDTR SCHJELDERUP (1768-1796) fra Tannøy (Ole Nilsen Schjelderup)

BARN (2. EKTESKAP): 9. Hans Christian Normann f. 1788. Var i 1801 til fostring hos Johan Ursin Ulvsvåg og i tjeneste hos klokker Schytte på Oppeid i 1807. Seinere ukjent. 10. Sara From Hansdtr Normann f. 1790, var i 1801 fosterbarn hos Johan Ursin Ulvsvåg, ble g1813m Jakob Hansen Nordkil, se der. 11. Ottomark (Otto) Hansen Normann f. 1793. Ble etter foreldrens død oppfostra i Skarvika. Som voksen bodde han lenge i Trondheims-traktene, men kom tilbake til Hamarøy og bosatte seg i Nokvika, se der. 12. Lisbet Henrikka Hansdtr Normann f. 1796. Døde antagelig samme år, 12 uker gammel ("Et spædt barn fra Ulfsvaag")

Eksempel på MANUS Ulvsvåg: -----------------------------------------------------------
- En Mand af Midler.. og en myndig og driftig kvinne STORHETSTID I ULVSVÅG
Handelen i Nordland ble i lange tider besørget av de såkalte utliggerborgerne fra Bergen og Trondhjem. De hadde gjerne stasjon nordpå om sommeren, men skulle etter "boka" tilbringe vinteren i sine hjembyer der de hadde løst borgerskap. Men etterhvert ble det vanlig at disse borgerne slo seg til nordpå hele året - med handel og jektebruk. Det skjedde både med HansJonsen Finvedgaard på Finset (se der) og med Trondhjems-borgeren Hans Hansen Ævele i Ulvsvåg. Sistnevnte gifta seg med ÅSELE JONSDTR, datter av lensmannen Jon Pedersen i Lødingen og - hvis vår teori er riktig - enke etter den forrige oppsitteren i Ulvsvåg, Mikkel Nilsen (se over). Første gang Hans Hansen nevnes som oppsitter i Ulvsvåg, er i 1684. Fem år seinere heter det om handelsborgeren og jekteskipperen Hans Hansen Ævele at han er en mann med store midler, egen kjøpsvenn og stor drift. Året etter - i 1690 - skrives det at Hans og Åsele har så stort bruk som mange borgere ikke makter, dog har den siste tid vært dårlig. Dette året var da også innledningen på ei dyrtid som skulle vare ut hundreåret. Og i Ulvsvåg ble de dårlige tidene forverret av at det kom ulykke til; I 1692 forliste Hans Hansen Ævele med hele sitt mannskap og passasjerer på tur til sistestevnet i Bergen. I alt var det 14 mann på fartøyet, som sammen med flere andre nordlandsjekter - bl.a. jekta til Petter Dass - hadde passert Stadthavet og skulle løpe inn for natta. Mannskapene tok da feil av et innløp og kjørte rett på noen skjær. Blant passasjerene på Ulvsvåg-jekta var også lagmann Schønebøls svigersønn, oberstløytnant Hülsthorst.
Tilbake i Ulvsvåg satt enka Åsele Jonsdtr. Økonomisk må jekteforliset ha vært nærmest ruinerende. Men hun må ha vært en særdeles myndig, dyktig og driftig kvinne, for mot alle odds maktet hun å videreføre aktivitetene både på land og hav. Etter noen økonomisk vanskelige år ble det anskaffet ny jekt, og i en årrekke inn i det nye hundreåret gikk det igjen årlig fartøy fra Ulvsvåg sørover til Bergen. En viktig støttespiller både praktisk og økonomisk var nok den personen som fra 1696 var blitt eier av Ulvsvåg, Niels Winther - den første av Winther-slekta som bosatte seg i Hamarøy. Han var lensmann i mange år, bodde lenge i Jørnvika, men flytta til Ulvsvåg og var "til sin Døds Dag i Octobr 1718 ... fuldmægtig hos Encken Dydziirede Matrone Aarsle Joens Datter Ulsvoeg...." På Åseles vegne hadde Niels Winther drevet all hennes handel i Bergen, hatt hennes jekt under føring og til sjøen, men det understrekes at Åsele selv var eier av jekter, båter, husgeråd og annet. I tillegg til Ulvsvåg eide Niels Winther også Sørkil og dreiv dessuten Jørnvik til sin død.
Om det var ordinær handel i Ulvsvåg i denne tida er usikkert, men ihvertfall Niels Winther hadde nok syslet med noe småhandel i perioder. Det viser regneskapsbøkene, som det refereres til i skiftet i 1719. Da er 6 skyldnere opplistet, og deres gjeld til avdøde Winther baserte seg på det "Sal. menniskis egen Handel".
Åsele Jonsdtr hadde som nevnt stort gårdsbruk, jekt og også flere fartøyer. I 1713 var hun blitt rammet av jekteforlis enda en gang, men fem år seinere vet man at det likevel var jekt på gården - så muligens var den forliste jekta fra 1713 såpass at den kunne repareres. Også økonomisk må Åsele Jonsdtr ha stått på solid grunn. Om Ulvsvåg heter det i 1719 at gården er meget vel bebygd, og at de fleste bygningene ikke er gårdeierens (avdøde Niels Winthers), men bygd opp av Åsele Jonsdatters egne midler. Det gjelder bl.a. både fogdestua, bårstua, det nye våningshuset, et mindre våningshus, et "aparta" kammers og de fleste av sjøhusene. Åsele var såvidt man kjenner til barnløs, ihvertfall hadde hun ingen barn som vokste opp. Men hun tok en rekke barn til oppfostring, og ved manntallet 1701 er hele fire fostersønner i huset (se under), i tillegg kommer eventuelle pleiedøtre, som det sikkert også var flere av. Tallet på tjenere og lausarbeidere var også betydelig på gården i hele hennes tid. Med madame Åsele Jonsdtr død - (antagelig) tidlig på året 1720 - var storhetstida i Ulvsvåg over. I flere tiår fremover skulle gårdens historie komme til å bli preget av krangel om rettigheter, uendelige rettsprosesser og etterhvert også økonomisk tilbakegang. En glansperiode med jektefart og stor aktivitet på sjø og land var over - for denne gang. Først da århundret nærmet seg slutten, skulle igjen Ulvsvåg bli et økonomisk tyngdepunkt i denne delen av Hamarøy. Gården nådde likevel aldri opp på nivået fra Hans Hansen Æveles, Niels Winthers og Åsele Jonsdtrs tid.