Theodoricus monachus skrev at Olav var sønn av Harald Gudrødsson og Åsta.[3] Heimskringla angir at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter.[4]

Alle de kjente sagaene angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden.[5] Olavs far Harald Grenske var sønn av Gudrød Bjørnsson. (Theodoricus monachus skrev at Olavs farfar het Gudrød Syr.[6]) Gudrød skal ha vært sønn av Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn.[7] Knytningen mot Harald Hårfagre er svært tvilsom.

Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere til Harald Hårfagre.[8]

Olavs far døde da Åsta gikk gravid med Olav.[9] Hun giftet seg senere ifølge Heimskringla med Sigurd Syr.[4]

Theodoricus monachus og Flateyjarbok skrev at Olav vokste opp på Opplandene.[10] Heimskringla spesifiserer at det var på Ringerike,[11], det samme gjør Fagerskinna.[12]

Olav fikk sønnen Magnus med sin trell Alvhild, og datteren Ulvhild Olavsdatter med kona Astrid.[13]

Egenskaper

Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt,[14] trolig konstruert som en del av legendedannelsen.

Tilnavnet Olav Digre tilsier at han var større enn vanlig. Det norrøne ordet kan henvise til tykk eller grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet.

Dåp og konfirmasjon

William av Jumièges skrev ca 1050-1070 i Normannernes historie,[15] at Olav Haraldsson på oppfordring av erkebiskop Robert ble tvettet av ham gjennom dåpen og smurt med den hellige salve. Dette skjedde trolig i Rouen vinteren 1013-1014.[16] Williams arbeid var kortfattet og basert på verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, De moribus et actis primorum Normannorum ducum – Historien om Normannernes liv og død.

Erkebiskop Øystein Erlendsson skrev i Passio Olavi ca. 1150-1160 at Olav ilte til dåpens nåde i Rouen, og ble renset med den frelsende dåp.[17]

Theodoricus monachus skrev ca. 1180 at noen mente at Olav ble døpt av Olav Tryggvasons hirdprest sammen med moren, da han var tre år gammel, noen mente han ble døpt i Anglia (England) og andre i Rouen, men at han ikke visste hva som var rett.

I yngre islandske sagaer som Den legendariske sagaen om Olav den hellige ble han døpt på Opplandene da han var fem år gammel, etter Heimskringla ble han døpt sammen med moren og stefaren tre år gammel og i Flateyjarbok likeledes hjemme hos stefaren.[18]

Egil Kraggerud[19] mente at handlingen i Rouen var å tolke som en konfirmasjon - en stadfestelse av dåpen. Sentralt i hans argumentasjon var at konfirmasjon på denne tiden kun ble foretatt av biskoper og erkebiskoper, at bruken av (oliven-)olje og balsam var en del av seremonien, og at Olav Tryggvasson hadde vært gjennom en tilsvarende konfirmasjon før han reiste til Norge. Opplysningene om at Olav var døpt i Norge da han var ung, kunne derfor være riktige.

Det er også flere beretninger om at Olav ble døpt i England. Dette er oppdiktede fortellinger bygd på eldre kilder.[20]

Olav i utlandet


Olav den helliges hjelm og ridesporer, avbildet i Suecia antiqua et hodierna fra 1669. I virkeligheten er hjelmen ut fra formen, trolig fra andre halvdel av 1400-tallet. Ridesporene er trolig fra Danmark. De ble erobret av svenskene i sjuårskrigen, og brakt til Sverige.[21]
Opplysningene vi har om Olav i denne periodene er usikre, og kildene gir delvis ulik kronologi samt at dateringene er forskjellige.[22]

Fra ca. 1008 var Olav en av mennene til den skånske jomsvikingen Torkjell Høge. Torkjell Høge kan ha vært en slags fosterfar for Olav.[23] Olav kan ha vært med Torkjell Høge i Østersjøen, men det er usikkert.

Både kvadene og krønikene forteller at Olav var med i angrepet mot London i 1009.[24]

29. september 1011 var Olav med i en gruppe på om lag 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge.[25] Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. Flere av de øvrige fikk de løsepenger for. En av fangene var erkebiskop Ælfheah, som ble drept en stund etter.

I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.[26]

Sommeren 1012 gikk Torkjell Høge i tjeneste hos den engelske kongen Ethelred II av England for å forsvare England. Olav og Torkjell Høge skilte da lag.[27]

Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II.[28] Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013.[29]

I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i grevskapet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen.[30] Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.[31]

Våren 1014 var Olav med i hæren til kong Ethelred II, som dro for å gjenerobre England fra danskene. Han ble da gjenforent med Torkjell Høge.[32] Kong Knut flyktet foreløpig tilbake til Danmark. I 1844 publiserte Samuel Laing en oversettelse av Heimskringla til engelsk, der han la inn ordet London Bridge i sin oversettelse av et kvad av skalden Ottar Svarte, uten at det framkom av originalen. Det har vært grunnlaget for en forestilling om at Olav skal ha revet London Bridge, og at det var grunnlaget for den engelske barnereglen «London Bridge is falling down».[33] Rivingen av broa er ikke bekreftet i engelsk kilder, og har neppe funnet sted.[34]

I juni 1015 returnerte kong Knut til England. Torkjell Høge og Olav skiftet da side, og støttet Knuts invasjon. Olav ble med Knut til de hadde erobret Wessex.[35]